KAPITTEL TO

Thor grep dørbankeren av jern på den digre døren foran ham, og dro den med alt han kunne. Den åpnet seg sakte, knirkende, og foran han stod kongens kammer. Han tok et steg inn mens han kjente hårene på armene reise seg da han gikk over dørterskelen. Han kunne føle et stort mørke her inne, som lå luften som tåke.

Thor tok flere steg inn i kammeret og hørte knitringen av fakkellyset på veggene mens han beveget seg nærmere mot kroppen, som lå i en haug på gulvet. Han hadde allerede sanset at det var kongen, og at han hadde blitt myrdet—at han, Thor, hadde vært for sent ute. Thor kunne ikke la være å under på hvor vaktene kunne være, og hvorfor ingen var her for å redde ham.

Thors knær ble svake da han tok de siste stegene mot kroppen; han knelte ned på stenen, grep skulderen, som var allerede kald, og vendte kongen over.

Der var MacGil, hans tidligere konge, som lå der med vidåpne øyne, død..

Thor så opp og plutselig så at kongens tjener stod over dem. Han holdt en stor, besmykket drikkebeger, den som Thor hadde gjenkjent i festen, som var laget av solid gull og dekket av rader av rubiner og safirer. Mens han stirret på Thor så helte han begerets innhold på kongens bryst. Vinen plasket over hele Thors ansikt.

Thor hørte et skrik. Ha snudde og så at falken hans, Estopheles, hadde landet på kongens skulder; hun slikket vinen fra kinnet hans.

Thor hørte en lyd, snudde og så Argon stå over ham, mens han så strengt ned. I en hånd holdt han kronen som skinte. Og i den andre hånden, hans stav.

Argon gikk bort og plassert kronen fast på Thors hodet. Thor kunne føle den, vekten av den gravde seg, den passet perfekt, og metall grep tinningene hans. Han så opp på Argon undrende.

«Du er Konge nå», proklamerte Argon.

Thor blunket, og da han åpnet øynene sine, så stod alle medlemmene av Legionen, Sølvene, hundrevis av menn og gutter samlet sammen i kammeret, og alle så rett på ham. De knelte alle sammen og så bukket mot ham med ansiktene ned mot gulvet.

«Vår Konge», sa et kor av stemmer.

Thor våknet brått. Han satte seg opp, pustet tungt, og så rundt. Det var mørkt her, og fuktig. Han innså at han sa på et stengulv med ryggen til en vegg. Han myste i mørket, så jerngitter i det fjerne og forbi dem, en flakkende fakkel. Så husket han: fangehullet. Han hadde blitt dratt ned hit, etter festen.

Han husket at vakten hadde slått ham i ansiktet og han innså at må ha vært bevisstløs; han visste ikke hvor lenge. Han satte seg opp, pustet enda tyngre, og prøvde å vaske bort den grusomme drømmen. Den hadde virket så ekte. Han håpet at den ikke var ekte, at kongen ikke var død. Bildet av den døde kongen var festet i hodet hans. Hadde Thor virkelig sett noe? Eller var det bare fantasien hans?

Thor kjente at noen sparket på fotsålen hans, og så opp på en skikkelse som stod over ham.

«Det er på tide du våkner opp,» sa en stemme. «Jeg har ventet i flere timer.»

I det svake lyset klarte Thor å tyde et ansikt som tilhørte en tenåringsgutt på omtrent hans alder. Han var tynn, kort, hadde hule kinn og ujevn hud—men det var noe vennlig og intelligent bak hans grønne øyne.

«Jeg heter Merek», sa han. «Din cellekamerat. Hvorfor sitter du inne?»

Thor satte seg rett opp, og prøvde å klarne tankene. Han lente tilbake mot veggen, dro hendene gjennom håret, og prøvde å huske for å sette alt sammen.

«De sa at du prøvde å drepe kongen», fortsatte Merek.

«Han prøvde å drepe ham, og vi kommer til å rive ham i stykker hvis han noensinne kommer seg ut fra de gitterene», snerret en stemme.

Et kor av klankelyder oppstod fra tinnkopper som slo på jerngitterne. Og Thor så at hele korridoren var fylt med celler, fanger med groteske utseender som stakk hodet mot gitterne og, i det flakkende fakkellyset, snerret mot ham. De fleste var ubarberte, manglet tenner og noen så ut som de hadde vært her nede i mange år. Det var en fryktelig syn, og Thor tvang seg selv til å se bort. Var han virkelig her nede? Ville han sitte fast her nede, med disse folkene, for alltid?

«Ikke bekymre deg for dem», sa Merek. «Det er bare du og jeg i denne cellen. De kan ikke komme inn. Jeg bryr meg ikke det hele tatt om du forgiftet kongen. Jeg vil gjerne forgifte ham selv.»

«Jeg forgiftet ikke Kongen», sa Thor sint. «Jeg forgiftet ingen. Jeg prøvde å redde ham. Alt jeg gjorde var å slå bort begeret hans.»

«Og hvordan visste du at begeret var forgiftet?» skrek en stemme ned fra gangen. Personen hadde tydeligvis tyvlyttet. «Magi, antar jeg?»

Det kom et kor av kynisk latter fra opp og ned langs korridoren.

«Han er en tankeleser!» skrek en av dem hånende.

De andre lo.

«Nei, det var flaks!» skrek en annen og moret de andre.

Thor ble irritert. Han hatet anklagene og ville forklare seg. Men han visste at det var bortkastet tid. Dessuten trengte han ikke å forsvare seg selv mot kriminelle folk.

Merek gransket ham med et blikk som ikke var så skeptisk slik som de andres. Han så ut som han diskuterte noe.

«Jeg tror deg», sa han stille.

«Gjør du?» spurte Thor.

Merek trakk skuldrende.

«Tross alt, hvis du skulle forgifte Kongen, ville du ha vært så dum at du lot ham vite det?»

Merek snudde og gikk bort et par lengder til hans side av cellen, og lente tilbake mot veggen, og satte seg ned med ansiktet mot Thor.

Nå ble Thor nysgjerrig.

«Hva sitter du inne for?» spurte han.

«Jeg er en tyv», svarte Merek stoltaktig.

Thor ble satt ut; han hadde aldri vært i nærheten av en tyv før, en ekte tyv. Han hadde aldri tenkt på stjeling, og hadde alltid vært forbløffet over at noen gjorde det.

«Hvorfor gjorde du det?» spurte Thor.

Merek trakk på skuldrene.

«Familien hadde ingen mat. De måtte spise. Jeg har ingen utdannelse, eller noen ferdigher i det hele tatt. Stjeling er det jeg kan. Ikke noe stort. Bare mat for det meste. Nok til at de kunne overleve. Jeg ble ikke tatt i årevis. Og så ble jeg tatt. Dette er tredje gangen, faktisk. Tredje gangen er den verste.»

«Hvorfor det?» spurte Thor.

Merek var stille, og så ristet sakte på hodet. Thor kunne se øynene hans svulme opp med tårer.

«Kongens lov er streng. Ingen unntak. Tredje lovbrudd og så tar de hånden din.»

Thor ble forskrekket. Han kikket ned på Mereks hender; de var begge der.

«De har ikke hentet meg ennå», sa Merek. «Men de kommer til.»

Thor følte seg fryktelig. Merek så bort, som om han var skamfull, og Thor gjorde det samme også, for han ville heller ikke tenke på det.

Thor la hodet i hendene, hodet holdt på å drepe ham, og forsøkte sette tankene sine sammen. De siste få dagene hadde vært som en virvelvind; så mye hadde hendt så raskt. På den ene siden så følte han suksess, en følelse av seier: han hadde sett fremtiden, hadde spådd forgiftning av MacGil og reddet ham. Kanskje skjebnen kunne forandres allikevel—kanskje skjebnen kunne bøyes. Thor kjente en stolthetsfølelse: han hadde reddet kongen hans.

På den andre siden, var han i fangehullet og ikke stand til å renvaske navnet sitt. Alle hans håp og drømmer var knust. Alle sjanser for å bli med i Legionen var borte. Han var heldig om han ikke tilbrakte alle siden dager her nede. Det smertet han å tenke at MacGil, som hadde tatt Thor til seg som en far, den eneste faren han noensinne hadde hatt, trodde at Thor faktisk prøvde å drepe ham. Det smertet ham å tenke på at Reece, hans beste venn, kanskje trodde at han prøvde å drepe hans far. Eller enda verre, Gwendolyn. Han tenkte på dere siste møte—at hun trodde at han besøkte bordeller—og følte at alt som var godt i livet hans hadde blitt tatt bort fra ham. Han lurte på hvorfor alt dette hendte ham. Tross alt så ville han bare gjøre godt.

Thor visste ikke hva som skulle skje med ham; han brydde seg ikke. Alt han ville nå var å renvaske navnet sitt, slik at folk skulle vite at han ikke prøvde å skade kongen; at han hadde ekte krefter, at han virkelig så fremtiden. Han visste ikke hva som skulle skje med ham, men han visste en ting: han måtte ut her i fra. På en eller annen måte.

Før Thor kunne fullføre tanken, hørte han fotskritt, tunge støvler som trampet seg ned stenkorridorene; så hørte han raslende nøkler, og noen øyeblikk senere kom en brautende fengselvokter, det var mannen som hadde dratt Thor ned hit og slått ham i ansiktet. Ved synet av ham følte Thor smerten svulme opp i kinnet, og ble klar over den for første gang, og følte en fysisk kvalme.

«Vel, er det ikke den lille valpen som prøvde å drepe Kongen», fengselvokteren skulte mens han snudde jernnøkkelen i låsen. Etter flere høylydet klikk strakte han over og åpnet celledøren. Han bar lenker i den ene hånden, og en liten øks hang fra midjen.

«Du kommer til få straffen din», snerret han mot Thor og deretter snudde mot Merek, «men nå er det din tur, din lille tyv. Tredje gangen», sa han med et ondsinnet smil, «ingen unntak.»

Han gikk etter Merek, grep han hardt, dro en arm bak ryggen hans, satte lenken på og så satte den andre enden i en krok på veggen. Merek skrek, dro vilt mot lenken og prøvde å komme seg fri; men det var nytteløst. Vokteren gikk bak ham og grep ham, holdt ham i en bjørneklem, tok den ledige hånden og plasserte den på en stenkant.

«Dette vil lære deg å ikke stjele», snerret han.

Han fjernet øksen fra beltet og hevet den høyt over hodet. Munnen hans var vidåpne og de stygge tennene hans stakk ut da han snerret.

«NEI!» skrek Merek.

Thor satt der, forskrekket, helt urørlig mens vokteren brakte ned våpenet og sikte mot Mereks håndledd. Thor innså at om noen sekunder ville denne fattige guttens hånd bli kuttet av, for alltid, for ingen annen grunn enn for hans ubetydelige stjeling av mat, for å hjelpe å gi mat til hans familie. Urettferdigheten brente i ham, og han visste at han ikke kunne tillate det. Det var bare ikke rettferdig.

Thor kjente hele kroppen bli varm, og så følte at det brant innvendig. Det steg opp fra føttene hans og brant gjennom håndflatene. Han følte at tiden gikk tregere, følte at han beveget seg raskere enn mannen, følte hvert øyeblikk i hvert eneste sekund mens mannens øks hang midt i luften. Thor kjente en brennende energiball i håndflaten og kastet den mot vokteren.

Han så forbløffet at den gule sfæren fløy fra håndflaten, gjennom luften, lyste opp den mørke cellen mens den etterlot seg et spor—og gikk rett mot vokterens ansikt. Den traff ham på hodet, og da det skjedde så mistet han øksen og gikk flyvende tvers over cellen, dundret rett i veggen og kollapserte. Thor reddet Merek med et halv sekund før øksebladet traff håndleddet hans.

Merek så over på Thor med vidåpne øyne.

Vokteren ristet på hodet og begynte å stå opp for å ta Thor. Men Thor følte kraften brenne igjennom ham, og da vokteren kom seg på beinene og vendte mot ham, løp Thor forover, hoppet i luften og sparket ham i brystet. Thor følte en kraft han aldri hadde kjent før strømme gjennom kroppen og hørte lyden av noe brekk da sparket hans sendte den store mannen flyvende bakover gjennom luften, dundrende mot veggen og ned i en haug på gulvet, denne gangen ble han fullstendig bevisstløs.

Merek stod der, sjokkert, og Thor visste nøyaktig hva han måtte gjøre. Han grep øksen, skyndte seg over, holdt Mereks lenke mot stenen og hugget den. Et stor gnist føyk gjennom luften da lenken ble kuttet av. Merek beveget seg brått, deretter hevet hodet og så på lenken som dinglet ned mot føttene, og innså at han var fri.

Han stirret på Thor med munnen på gap.

«Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke deg», sa Merek. «Jeg vet ikke hvordan du gjorde det, uansett hva det var, eller hvem du er—eller hva du er—men du reddet mitt liv. Jeg skylder deg en. Og dette er ikke noe jeg tar lett på.»

«Du skylder meg ingenting», sa Thor.

«Feil», sa Merek, strakte ut og grep Thors underarm. «Du er min bror nå. Og jeg vil gjengjelde deg. På en eller annen måte. En dag.»

Så snudde Merek, skyndte seg ut den åpne celledøren og løp ned korridoren i ropene fra de andre innsatte.

Thor så bort på den bevisstløse vakten, den åpne celledøren, og visste at han måtte gjøre noe også. Ropene fra de innsatte ble stadig høyere.

Thor gikk ut, så i begge retningene og bestemte seg å løpe i motsatt vei fra Merek. Tross alt, så kunne de ikke fange dem begge på en gang.